Vietnam på to hjul

Med rundt 18 dager til sammen i Vietnam og Kambodja kan man si at vi har litt dårlig tid, og reisende vi har møtt med større tidsbudsjett sier man trenger måneder for å virkelig oppleve disse landene. Sikkert helt korrekt, men sånn er nå reiseplanen vår i hvert fall, og vi får en god smakebit av det meste!

En lang busstur fra Laos tok oss til Hanoi, hovedstaden i Vietnam. Vi fikk litt de samme vibbene som i Bangkok og Kuala Lumpur, med intens trafikk, høye bygninger og folk overalt, men Hanoi var enda kulere. Vi bodde i Old Quarter (gamlebyen?) og nøt godt av det backpacker-vennlige stedet; billig og god mat (bl.a. selvbetjent BBQ og endelig kebab), stort utvalg av billige hosteller med dorm-rooms og selvfølgelig reisende overalt. Alt vi trengte var max 10 minutter gange fra der vi bodde. Vi ble i et par dager og leverte passene våre for å få visum (til hvor? hemmelig). Vi bestemte oss for å ta en tur mot kysten av Vietnam mens vi ventet på nye stempler i passene.

Til kysten.

Noen foreslo å kjøre moped til kysten, og slik ble det. Vi la igjen de store sekkene i Hanoi og pakket de små med det viktigste og gikk noen kvartaler til vi fant en hjelpsom turist-info. Her fikk vi hver vår motorbike og hjelm. Vi måtte legge igjen irriterende mye penger i depositum men en moped i seg selv for 4 dager kostet rundt 100 kroner.

Så startet vi den 180 km lange turen mot Halong Bay. Det var meg, Jonas, Ole og Håkon. Sindre bestemte seg for å ta bussen til Halong Bay og planen var dermed å møte han der når vi kom fram, om vi kom fram. Vi kjøpte oss hvert vårt kart og flasker med vann og satte avsted. Det gikk veldig greit å kjøre, og det var egentlig skumlest i begynnelsen, når vi skulle ut av byen. Lyskryss og slikt var veldig forvirrende. Men på motorveien gikk det lettere. Og fortere også. Hvor fort er jeg ikke helt sikker på. Mitt speedometer fungerte ikke. Ikke de andre sine heller. Ellers fungerte syklene veldig bra, bortsett fra Håkon sitt speil, som ofte stod feil vei.

Vi ble fort slitne av å kjøre på motorveiene. Trafikken gikk veldig raskt, og spesielt bussene irriterte meg. De kjørte sikkert dobbelt så fort som oss og gjorde forbipasseringer jeg ikke engang ville ha tenkt på å gjøre med mopeden, mens de tutet og blinket. Vi fant en avkjøring heldigvis, og havnet omsider på en morsom landevei langs en elv. Etter noen timer til med kjøring stoppet vi innom en liten landsby for å strekke på bena og fylle opp med vann. De lokale her var veldig vennlige og det virket ikke som de hadde hatt besøk av turister før. Vi kjøpte ananas og vann av dem og prøvde å prate engelsk, men ikke en gang yes/no var i vokabularet deres, så vi pratet norsk i stedet. Og de pratet vietnamesisk. Det fungerte ikke særlig bra, men var fryktelig morsomt. Det synes de gamle damene som bodde der også. Klokka begynte å bli mye, så vi tutet og vinket og kjørte av gårde.

Mannen på turistinfoen sa at han brukte to timer til Halong Bay og at vi kom til å bruke kanskje tre. Vi brukte rundt 10 timer. Vi tenkte oss at det kom til å ta lengre tid på landeveiene, men vi håpet på å komme frem før solnedgang. Det klarte vi ikke, og vi endte opp med å kjøre de to siste timene på motorveien, i mørket. Veiene var stort sett opplyst, men noen ganger ikke, og vi ble ganske kalde etter hvert.

Sindre ventet på oss i Halong Bay, som planlagt, og vi tok en velfortjent middag sammen og delte det vi hadde opplevd. Vi forklarte hvorfor vi hadde brukt så lang tid. Egentlig kjørte vi oss litt vill, når jeg tenker meg om. Det er veldig lurt å ha med kompass når man skal bruke kart. Neste dag dro vi på et over-night cruise for å se kalksteinøyene (i Halong Bay finnes det over 3000 av dem) som seg hør og bør når man er i Vietnam. Det var en fin tur og en turistattraksjon verdt å se. Vi fikk padlet litt og hoppet fra båten ved soloppgang. Dessuten lærte vi hvordan man ruller en vårrull.

Sindre hoppet på bussen igjen, mens vi satte oss på mopedene og satte så godt vi kunne kursen mot nord-vest. Vi hadde en hel dag å kjøre rundt på, men vi måtte naturligvis finne et sted å sove før solnedgang. Vi sjekket kartet ofte, samt solens posisjon, slik at vi kjørte riktig retning, i hvert fall omtrentlig. Mange timer med kjøring i stekende sol og en fergetur senere oppdaget vi et lite fjell og vi ressonerte oss fram til at det anrakeligvis bodde noen i nærheten. Dermed kjørte vi mot fjellet, og ganske riktig var det en liten landsby ved foten. Da vi parkerte syklene utenfor den lokale karaokebaren var det nesten mørkt og vi ble møtt med åpne armer. Først en øl, så mat (vi ba bare om "food", delvis fordi de ikke pratet engelsk, delvis fordi vi var for sultne til å bry oss) og til slutt fikk vi et par billige rom og sovnet på sekundet.

Veien hjem tok vi via motorveien. Det vanskeligste var å finne Sindre når vi kom oss inn i storbyen, men alt ordna seg. Vi leverte fornøyd tilbake syklene og skålte for en vellykka tur. Neste gang vi drar til Vietnam skal vi kjøre lengre, har vi funnet ut av. Det er visstnok en greie å kjøpe moped i nord, og selge i sør. Men det får bli en annen tur.

Bangkok og Laos

Vi ble ikke lenge i Bangkok, men et par dager var lenge nok til å få et inntrykk av den travle storbyen. Vi turet rundt i tuk-tuker og spiste billige kyllingvinger på food-stands og prutet på tskjorter på de folksomme kjøpesenterene. Dessuten måtte vi søke visum på den burmesiske ambassaden. Så snart vi hadde fått passene våre tilbake hoppet vi på nattoget til Laos.

Vi ble noen dager i Vientiane, som er hovedstaden i Laos. Planen var å bli noen dager, først og fremst for å søke visum til India. Det var ikke stort å finne på i den rolige byen, men var absolutt verdig et besøk. Maten for eksempel, var super. Det var full jubel da vi en morgen klarte å oppdrive baguetter med leverpostei. Vi lengter nok litt hjem til norsk husmannskost. Omsider fant vi fram til den indiske ambassaden og leverte passene våre før vi satte kursen mot Van Vieng. Her ventet kjente fra heimen; Arne, Jens, Henrik, Magnus og Markus, og så var vi ti stykker på tur. Dagen etter ankomst leide vi oss en haug med mopeder og kjørte et godt stykke til vi kom til Blue Lagoon. Vi ble hele dagen og hoppet fra trærne ned i det kjølige vannet. Etter sandwicher og øl besøkte vi en bekmørk hule kun steinkast unna. Da vi kom ut igjen hoppet vi på mopedene og så sola gå ned mellom fjellene mens vi putret hjemover.

Hele gjengen dro så nordover, til Luang Prabang, med mer fargerik natur enn vi har sett hittil. Spesielt fossefallene vi dro til, (som jeg ikke vet navnet på, men se bilder!). I dag har vi ridd på elefanter og vi er alle storfornøyde med oppholdet i Laos. I morgen setter vi kursen mot Hanoi, Vietnam.

Malaysia og Thailand

Fra Jakarta tok vi flyet til Kuala Lumpur, hovedstaden i Malaysia. Vi slo oss ned i Chinatown, som visstnok var det mest backpacker-vennlige stedet. Litt før vi reiste fra Jakarta hadde Håkon blitt dårlig, og det ble såpass ille da vi kom til Malaysia at han straks ble lagt inn på sykehus. Det viste seg at han hadde fått det som kalles Dengu-feber, og ble dermed nødt til å slappe av i i noen dager på sykehuset. Vi andre hadde en storby å utforske i mellomtiden. Kuala Lumpur var noe ganske annet enn Java, med store kjøpesentere og moderne skyskrapere som for eksempel The Petronas Twin Towers (se bilder). En annen ting vi satte stor pris på var maten. Vi hadde pratet mye om hvor lei vi var av Mie Goreng og Nasi Goreng (fried noodle og fried rice), som var stort sett det man spiste i Indonesia. Chinatown i KL kunne derimot by på mye nytt og spennende, som chili-froskelår, butter fried prawn og chicken floss burger. Rett uten for hostellet vårt fantes det til og med en restaurant hvor man pekte ut råvarene sine og kokte dem selv. Ikke dumt.

Dagene i KL gikk fort, og vips var Håkon på beina igjen. Vi satte så kursen mot regnskogen Taman Negara. En lang gåtur inn i jungelen bød på overraskende lite dyreliv (vi så etter hvert en sammenheng mellom dette og støynivået vårt) med unntak av den største edderkoppen vi har sett og alle iglene som spiste på beina til stakkars Ole. Vi rakk også å ta en dukkert i elven og senere på kvelden, night safari med bil.

Langkawi var neste stopp, og plutselig følte vi oss ikke så langt hjemmefra. Den tropiske øya var nemlig preget av mye turisme, med svensker og nordmenn på alle kanter. Partyfaktoren var høy og vi tok oss en pause fra sightseeing og ryggsekkene. Pausen fortsatte da vi kom til Phuket i Thailand og ordet turistifisering fikk en ny dimensjon. Med VG i butikkhylla og svenske köttbullar på menyen var det underlig å tenke over at vi faktisk var på andre siden av jorda. I Phuket møtte vi kjente hjemmefra (Arne, Jens og Even) og etter noen dager, da vi dro videre til Phi Phi, var de fortsatt med oss. Jim ble ikke med videre da det var på tide for han å dra hjemover. Takk for turen Jim!

Etter to minneverdige kvelder på Phi Phi vinket vi farvell til Arne og Jens som skulle fortsette på sin egen tur. Even var kommet for å bli, så vi utforsket flere av Thailands perler: Koh Lanta, hvor alt var litt roligere. Koh Samui , hvor vi feiret 20-årsdagen til Ole med vannskuter og kake. Koh Phan Gan, hvor vi ble i hele syv dager for å få med oss Full Moon Party, som levde helt opp til forventningene. Og Koh Tao, hvor vi ikke orket å gjøre stort annet enn å ligge i vannkanten og lese bok.

Nå er vi Bangkok. Jepp, bloggen er 100 % up to date :)