Malaysia og Thailand

Fra Jakarta tok vi flyet til Kuala Lumpur, hovedstaden i Malaysia. Vi slo oss ned i Chinatown, som visstnok var det mest backpacker-vennlige stedet. Litt før vi reiste fra Jakarta hadde Håkon blitt dårlig, og det ble såpass ille da vi kom til Malaysia at han straks ble lagt inn på sykehus. Det viste seg at han hadde fått det som kalles Dengu-feber, og ble dermed nødt til å slappe av i i noen dager på sykehuset. Vi andre hadde en storby å utforske i mellomtiden. Kuala Lumpur var noe ganske annet enn Java, med store kjøpesentere og moderne skyskrapere som for eksempel The Petronas Twin Towers (se bilder). En annen ting vi satte stor pris på var maten. Vi hadde pratet mye om hvor lei vi var av Mie Goreng og Nasi Goreng (fried noodle og fried rice), som var stort sett det man spiste i Indonesia. Chinatown i KL kunne derimot by på mye nytt og spennende, som chili-froskelår, butter fried prawn og chicken floss burger. Rett uten for hostellet vårt fantes det til og med en restaurant hvor man pekte ut råvarene sine og kokte dem selv. Ikke dumt.

Dagene i KL gikk fort, og vips var Håkon på beina igjen. Vi satte så kursen mot regnskogen Taman Negara. En lang gåtur inn i jungelen bød på overraskende lite dyreliv (vi så etter hvert en sammenheng mellom dette og støynivået vårt) med unntak av den største edderkoppen vi har sett og alle iglene som spiste på beina til stakkars Ole. Vi rakk også å ta en dukkert i elven og senere på kvelden, night safari med bil.

Langkawi var neste stopp, og plutselig følte vi oss ikke så langt hjemmefra. Den tropiske øya var nemlig preget av mye turisme, med svensker og nordmenn på alle kanter. Partyfaktoren var høy og vi tok oss en pause fra sightseeing og ryggsekkene. Pausen fortsatte da vi kom til Phuket i Thailand og ordet turistifisering fikk en ny dimensjon. Med VG i butikkhylla og svenske köttbullar på menyen var det underlig å tenke over at vi faktisk var på andre siden av jorda. I Phuket møtte vi kjente hjemmefra (Arne, Jens og Even) og etter noen dager, da vi dro videre til Phi Phi, var de fortsatt med oss. Jim ble ikke med videre da det var på tide for han å dra hjemover. Takk for turen Jim!

Etter to minneverdige kvelder på Phi Phi vinket vi farvell til Arne og Jens som skulle fortsette på sin egen tur. Even var kommet for å bli, så vi utforsket flere av Thailands perler: Koh Lanta, hvor alt var litt roligere. Koh Samui , hvor vi feiret 20-årsdagen til Ole med vannskuter og kake. Koh Phan Gan, hvor vi ble i hele syv dager for å få med oss Full Moon Party, som levde helt opp til forventningene. Og Koh Tao, hvor vi ikke orket å gjøre stort annet enn å ligge i vannkanten og lese bok.

Nå er vi Bangkok. Jepp, bloggen er 100 % up to date :)

Java - Vulkaner og tog

Den store øya som omfatter mesteparten av Indonesia blir kalt for "The heart of the nation". På Java finnes det over 40 vulkaner, spektakulære templer og ikke minst, hovedstaden Jakarta. Vi skulle krysse Java, fra øst til vest, det var det ingen tvil om. Etter en 5 timers biltur hadde vi nådd vestkysten av Bali, hvor vi videre tok verdens tregeste ferge i et par timer over til Ketapang, helt øst på Java-øya. Ved hjelp av guide-bøkene hadde vi bestemt oss for å ta et par dager i Banyuwangi slik at vi kunne sjekke ut den første og beste vulkanen, Gunung Kawah Ijen. Vi hoppet nølende inn i en bil uten dører og satte kursen mot Banyuwangi.

Vår første natt på Java tilbrakte vi på det hittil mest primitive stedet vi har bodd på. På rommene var det to feltsenger og puter fylt med noe altfor hardt og et toalett som ingen forstod hvordan man brukte. Etter å ha spottet flere kakkerlakker enn det vi var komfortable med, dyttet Jim og meg selv sengene sammen og hang opp myggnettingen min, som egentlig er for én person, med gaffateip. Vi våknet gjennomsvette, innsurret i myggnetting. Frokost var heldigvis inkludert, men vi måtte flire litt da det vi fikk var en loffskive med syltetøy. Og av en eller annen grunn fikk ikke jeg syltetøy på min.

Det var med en gang på tide å gjøre det vi kom for, nemlig å bestige vulkanen Ijen. Det gikk smertefritt å sette igang en tur, og vips stod en ivrig, engelsktalende guide utenfor rommene. Få strakser senere satt vi i en firehjulstrekker og kjørte opp bratte bakker mellom risåkere og kaffeplantasjer. På vei opp forklarte guiden vår, som het Pri, at Ijen var en sulfurvulkan og at de lokale som arbeidet med å hente sulfuren bar opptill 80 kg på skuldrene. Da vi selv gikk oppover de bratte bakkene mot toppen av vulkanen møtte vi stadig vekk på disse arbeiderne (porters). Det så håpløst ut, der de halvjogget nedover med sin egen vekt i sulfur på skulderen og det satte ting ytterligere i perspektiv da vi fikk vite at de tjente ca. 20 kroner per tur. Likevel, arbeidsmoralen var det ikke noe å si på, og de aller fleste av dem smilte og lo da vi trasket forbi hverandre.

På toppen var det tett tåke på grunn av all sulfurgassen. Ikke farlig, men vi ble bedt om å binde noe foran munnen for sikkerhets skyld. Deretter fortsatte vi nedover i krateret, uten guiden, som ikke hadde lov til å følge oss ned utenfor turistsesongen. Røyken ble tettere og tettere, og til slutt så vi ikke mer enn en meter forut. Noen av oss hostet og harket så mye at vi snudde og gikk opp igjen. Den andre halvparten fortsatte til bunnen, hvor det visstnok fantes en vulkansk innsjø. Akkurat det kunne vi bekrefte da vinden plutselig snudde og blåste tåken vekk. Synet av innsjøen og de høye kraterveggene var fantastisk, både fra bunnen og fra toppen.

Vi bevegde oss raskt videre fra Banyuwangi, for det var ikke stort mer å se i den lille byen. Dessuten ville vi krysse av flere vulkaner i boka. Vi tok toget til Probolingo, hvor vi så hoppet inn i en minibuss som skulle kjøre oss opp til fjellandsbyen Cemoro Lavang. Herfra var det så mye som tre vulkaner kun steinkast unna. Den lille landsbyen sjarmerte oss alle med en gang, med små, tettbygde hus stående i bratte bakker omringet av frodige fjelltopper. Den friske fjellufta gjorde at vi måtte kle oss i langbukser og genser for første gang på turen. Vi fant oss et såkalt "homestay" med plass til hele gjengen. Tidlig dagen etter tok vi turen, uten guide, til vulkanen Gunung Bromo.

Yogyakarta var neste stopp. På agendaen stod en tredje vulkan, et budhistisk og et hinduistisk tempel. Vi besøkte alle tre på en og samme dag. Det mest minneverdige var da vi dro til den aktive vulkanen, Merapi. Her ble vi nemlig overtalt til å leie hver vår crosser, som vi kunne kjøre opp og ned de bratte bakkene i det vulkanske landskapet. De aller færreste av oss visste hvordan man håndterte motorsyklene, men etter litt trening fikk vi det til. Vi så ikke stort av selve vulkanen, men vi fikk i alle fall brukt litt av ekstremsport-budsjettet vårt.

Siste stopp på Java var hovedstaden i Indonesia, Jakarta; en bråkete storby uten trafikkregler.
Her ble vi i 5 dager, selv om vi kjedet oss litt til tider. Likevel ble det en opptur, siden alle sammen hadde blitt syke i løpet av oppholdet på Java, og litt mer vestlige omgivelser som f.eks. kjøpesentrene gjorde at vi kom oss ordentlig til hektene. Derfor kjørte vi på med litt aktiviteter: i en by av fornøyelsesparker i utkanten av Jakarta brukte vi en hel dag på paintball, vannsklier og bading.

Alt i alt var Java en skikkelig backpacker-opplevelse!