En lang busstur fra Laos tok oss til Hanoi, hovedstaden i Vietnam. Vi fikk litt de samme vibbene som i Bangkok og Kuala Lumpur, med intens trafikk, høye bygninger og folk overalt, men Hanoi var enda kulere. Vi bodde i Old Quarter (gamlebyen?) og nøt godt av det backpacker-vennlige stedet; billig og god mat (bl.a. selvbetjent BBQ og endelig kebab), stort utvalg av billige hosteller med dorm-rooms og selvfølgelig reisende overalt. Alt vi trengte var max 10 minutter gange fra der vi bodde. Vi ble i et par dager og leverte passene våre for å få visum (til hvor? hemmelig). Vi bestemte oss for å ta en tur mot kysten av Vietnam mens vi ventet på nye stempler i passene.
Til kysten.
Noen foreslo å kjøre moped til kysten, og slik ble det. Vi la igjen de store sekkene i Hanoi og pakket de små med det viktigste og gikk noen kvartaler til vi fant en hjelpsom turist-info. Her fikk vi hver vår motorbike og hjelm. Vi måtte legge igjen irriterende mye penger i depositum men en moped i seg selv for 4 dager kostet rundt 100 kroner.
Så startet vi den 180 km lange turen mot Halong Bay. Det var meg, Jonas, Ole og Håkon. Sindre bestemte seg for å ta bussen til Halong Bay og planen var dermed å møte han der når vi kom fram, om vi kom fram. Vi kjøpte oss hvert vårt kart og flasker med vann og satte avsted. Det gikk veldig greit å kjøre, og det var egentlig skumlest i begynnelsen, når vi skulle ut av byen. Lyskryss og slikt var veldig forvirrende. Men på motorveien gikk det lettere. Og fortere også. Hvor fort er jeg ikke helt sikker på. Mitt speedometer fungerte ikke. Ikke de andre sine heller. Ellers fungerte syklene veldig bra, bortsett fra Håkon sitt speil, som ofte stod feil vei.
Vi ble fort slitne av å kjøre på motorveiene. Trafikken gikk veldig raskt, og spesielt bussene irriterte meg. De kjørte sikkert dobbelt så fort som oss og gjorde forbipasseringer jeg ikke engang ville ha tenkt på å gjøre med mopeden, mens de tutet og blinket. Vi fant en avkjøring heldigvis, og havnet omsider på en morsom landevei langs en elv. Etter noen timer til med kjøring stoppet vi innom en liten landsby for å strekke på bena og fylle opp med vann. De lokale her var veldig vennlige og det virket ikke som de hadde hatt besøk av turister før. Vi kjøpte ananas og vann av dem og prøvde å prate engelsk, men ikke en gang yes/no var i vokabularet deres, så vi pratet norsk i stedet. Og de pratet vietnamesisk. Det fungerte ikke særlig bra, men var fryktelig morsomt. Det synes de gamle damene som bodde der også. Klokka begynte å bli mye, så vi tutet og vinket og kjørte av gårde.
Mannen på turistinfoen sa at han brukte to timer til Halong Bay og at vi kom til å bruke kanskje tre. Vi brukte rundt 10 timer. Vi tenkte oss at det kom til å ta lengre tid på landeveiene, men vi håpet på å komme frem før solnedgang. Det klarte vi ikke, og vi endte opp med å kjøre de to siste timene på motorveien, i mørket. Veiene var stort sett opplyst, men noen ganger ikke, og vi ble ganske kalde etter hvert.
Sindre ventet på oss i Halong Bay, som planlagt, og vi tok en velfortjent middag sammen og delte det vi hadde opplevd. Vi forklarte hvorfor vi hadde brukt så lang tid. Egentlig kjørte vi oss litt vill, når jeg tenker meg om. Det er veldig lurt å ha med kompass når man skal bruke kart. Neste dag dro vi på et over-night cruise for å se kalksteinøyene (i Halong Bay finnes det over 3000 av dem) som seg hør og bør når man er i Vietnam. Det var en fin tur og en turistattraksjon verdt å se. Vi fikk padlet litt og hoppet fra båten ved soloppgang. Dessuten lærte vi hvordan man ruller en vårrull.
Sindre hoppet på bussen igjen, mens vi satte oss på mopedene og satte så godt vi kunne kursen mot nord-vest. Vi hadde en hel dag å kjøre rundt på, men vi måtte naturligvis finne et sted å sove før solnedgang. Vi sjekket kartet ofte, samt solens posisjon, slik at vi kjørte riktig retning, i hvert fall omtrentlig. Mange timer med kjøring i stekende sol og en fergetur senere oppdaget vi et lite fjell og vi ressonerte oss fram til at det anrakeligvis bodde noen i nærheten. Dermed kjørte vi mot fjellet, og ganske riktig var det en liten landsby ved foten. Da vi parkerte syklene utenfor den lokale karaokebaren var det nesten mørkt og vi ble møtt med åpne armer. Først en øl, så mat (vi ba bare om "food", delvis fordi de ikke pratet engelsk, delvis fordi vi var for sultne til å bry oss) og til slutt fikk vi et par billige rom og sovnet på sekundet.
Veien hjem tok vi via motorveien. Det vanskeligste var å finne Sindre når vi kom oss inn i storbyen, men alt ordna seg. Vi leverte fornøyd tilbake syklene og skålte for en vellykka tur. Neste gang vi drar til Vietnam skal vi kjøre lengre, har vi funnet ut av. Det er visstnok en greie å kjøpe moped i nord, og selge i sør. Men det får bli en annen tur.
